Samnorsk på vei inn igjen?

Magne Lindholm er lektor på Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Han holdt et foredrag på NRKs språkdag 17. november i år: Språknormering i samnorsklandet.

Jeg har noen kommentarer: først om konsekvens. Det er kanskje ikke så farlig med konsekvens i skriftspråk når man strever etter samnorsk og fri dialektbruk i NRK? Han skriver avdelinga, høytlesinga, normeringa, meldinga, utviklinga, men løsningen, oppbyggingen, setningen, setningsbygningen; oppbyggingen, men setningsbygningen; bøyningsmønstrene, men bøyingsmønstre og samsvarsbøying. Man skulle jo også tro at en som foreleser om språk, vet at det skal være komma etter setninger som begynner med når. Men det er vel ikke så nøye, da.

Så til teksten: “Velger du bøyingsformer som ligger langt fra ditt eget naturlige talespråk, fører det til at språket sporer av, og faren er stor for at du ender med et stivnet språk.”

Litt lenger nede: “Enhver som kan litt om språk, vet at det er stor forskjell på talespråk og skriftspråk. Talespråket er fullt av gjentakelser og reparasjoner som ser merkelige ut på papiret.” Jeg vet ikke nøyaktig hva det vil si å vite litt om språk, men hvis det er en ganske utbredt kunnskap at det er stor forskjell på talespråk og skiftspråk, burde jo mange av oss i relativt ung alder venne oss til dette og ikke oppleve spesielle problemer med å uttrykke oss skriftlig. I hvert fall folk som jobber i NRK.

“Talespråket er fullt av gjentakelser og reparasjoner som ser merkelige ut på papiret. Likevel er det talespråket som er best å høre på. Den viktigste grunnen til dette er at tale er en mye bredere kommunikasjonskanal enn skrift. Når jeg åpner munnen, hører du med en gang kjønn, alder, hvor jeg kommer fra, min sosiale bakgrunn, humøret mitt osv. Alt dette forstår du lenge før du oppfatter et eneste ord som kan skrives ned på papir.”
Vel, folk har sikkert forskjellige opplevelser f.eks. av å høre på radio. Selv blir jeg ofte mer opptatt av hvor folk kommer fra, og hvorfor i all verden de velger de og de formene osv., enn av innholdet i det de sier.

Derfor er det lett å skjønne det når Lindholm refererer til at “Det er gjennomført massevis av forskning, der man har undersøkt hva publikum husker av nyhetene i radio og fjernsyn. Samtlige undersøkelser viser at publikum nesten ikke husker noe av det som blir sagt, unntatt når det blir meldt at det er krig, eller at huset deres skal rives. Funnene er så klare og så nedslående at ingen lenger gidder å betale for sånne undersøkelser. Konklusjonen er entydig: Nyhetsspråket er ingen effektiv informasjonskanal.”

Nettopp. Hadde nyhetene vært lest på det folk oppfattet som et nøytralt talespråk, hadde de kanskje fått med seg mer av innholdet.

“Det vi kan ta med oss fra disse undersøkelsene, er at språket i radio og fjernsyn ikke er et transportmiddel som skal spre informasjon med så lite friksjon som mulig. Nyhetsspråket er et symbol i seg selv. Det er en innsatsfaktor i et språkspill, som blant annet handler om identitet og fellesskap.”
Ok, men jeg er ikke interessert i å være med på noe språkspill, jeg er interessert i nyheter. Da går jeg heller andre steder.

“De kommersielle kanalene har skjønt dette. De har fjernet det meste av informasjonen, og satser i stedet på vakre mennesker som er hyggelige på en pirrende måte. Det var ikke spesielt overraskende da TV 2 innførte unge værdamer. Det spesielle var at de unge damene snakket dialekt. Gjennom dialekten skapte de fortrolighet med seerne.”
Men husket seerne hvordan været skulle bli?

22.11.2010

Oppdatering 10.1.2011:
På den annen side –  nyheter lest på flatbygdsdialekt ville vært sjarmerende til en avveksling. Men noen dialekter er kanskje likere (pun intended) enn andre?

Toten Nær-TV Prøverør-Sending Fra 1981


7362639